Trofast!

Et bittelite bilde av min trofaste treningskompis....funnet på facebook.

Uansett størrelse drar han meg fortsatt med på fjellturer i all slags vær. Imponerende!!

I tillegg er han så "gentle" at han skryter av tempoet mitt i motbakker (jadda, det virker!!)

Eg kan jo ikkje skuffe då, så eg peser jo videre det eg er god til...

Litt lettere nå fordi det virker som om magen har sunket litt og det er bedre å puste.

Under 3 uker igjen til forløsning - det er en god følelse!

4 uker igjen!!

og gudskjelovogtakkfor det!!

Herremin - nå er magen så plasskrevende at det nytter ikke å snike seg sidelengs noen veier... jeg er uomtvistelig like brei hele veien rundt. Haha.
Nå har den i tillegg utvidet sitt areal ved å fortrenge lunger og magesekk og vokser liksom ut og opp forbi ribbeina. HÆÆÆÆÆÆÆÆRLIIIG

Det betyr i praksis liten eller ingen plass til mat før halsbrann og sure oppstøt gjør seg gjeldende. I tillegg puster jeg som en hval bare jeg tenker på å gå opp trapper eller ta på meg støvletter.
Det er helt slutt på at jeg bøyer meg ned for å plukke opp ting som befinner seg under hoftehøyde...

Nattesøvnen er begynt å innstille seg på et barn som trenger mat hver 3 time. Sover jeg lenger enn det, feks 4 timer i ett strekk i den best tenkelig stilling akkurat nå, så våkner jeg omtrent som av narkose og hoster en halvtimes tid i strekk.

Godt at mannen ved siden av meg i sengen har et godt sovehjerte...
Og lang lunte..han trenger det med mitt hormonnivå og heftige vulkanutbrudd på humørsiden...!

Øyvind - fortsatt minstemann - har forkynt at dersom det blir en jente må vi få en til...
Til ingen nytte har eg forsøkt å forklare han at eg ikkje orker dette her flere ganger, men han bare blåser ut i luften og sier at eg kommer til å glemme alle slike tunge tanker når babyen er født...Snakk om 6-åring!!!