Fredag var dagen da klarvær og måneskinn var tilstede på samme tid. Litt usikkert hadde det vært tidligere på dagen, men ut på ettermiddagen klarnet det opp.
Vi kom oss avgårde i 20-tida fra Rørvikseter. Føret var ganske bra, men litt hardt og fonnete enkelte steder.
Det var et eventyrlys over fjellet og månen skapte lange skygger. Det ble nesten en litt trolsk stemning.
Dette var min første skitur etter fallet i alpinbakken, men jeg merket ikke så mye til ribbeinsbruddet. Tvert i mot var jeg fylt med mye energi som ga meg kraft til å gå på mot toppen. Det flotteste av alt var at det var omtrent helt vindstille ved varden og vi kunne sitte i ro og spise niste og nyte varm drikke.
Da vi nådde toppen var det begynt å skye litt til igjen, så månelyset var ikke fullt så sterkt lenger. Det var en utfordring å kjøre nedover igjen, men gikk overraskende bra. Jeg var faktisk ikke redd lenger for å sette utfor bakkene, for jeg tenkte hele tiden på at det hadde vært brattere i Bjørkelia og det hadde gått helt fint.
Så selv om telemarkskjøringen er langt fra på plass, så er svingteknikken mange ganger bedre enn tidligere.
Vi kom oss trygt ned igjen og var glade og fornøyde etter å ha gjennomført en tur vi har planlagt siden tidlig i høst.
Og den var akkurat så fantastisk som vi hadde forestilt oss.
Dessverre ble ikke bildene fra turen vellykket så dette må dere bare se for dere i deres indre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar