På tur i snø, sludd, regn og vind

Ja, hadde noen sagt for et år siden at jeg aktivt skulle gå tur om kvelden, på trimposter nesten uansett vær og føre, ville jeg vel ikke helt trodd på det.
Men nå når vi er så heldig å ha blitt kjent med flere turinteresserte folk går jo slikt som en lek.

Mandagskvelden skulle rørleggermannen min jobbe og jeg var sugen på å gå tur siden jeg hadde jobbet hele helgen. Motivasjonen for å ta skrittet fullt ut er derimot ikke så høy dersom jeg må gå alene. Fikk til alt hell napp hos Fossen.

Denne gangen måtte han stole fullt og helt på at jeg visste veien, siden han ikke hadde gått der før. Vi gikk opp til nabostølen vår (som også er trimpost). Det tok vel en halv time i nokså bratt og til tider bløtt lende. Var mye vann og sørpe enkelte plasser. Det var snødekt siste stykket opp til Øyastølen.
Begge var vi litt giret på å gå videre til neste trimpost, men i snøføyk og i mørket var vi litt usikker på vegen videre. Ikke det at vi kunne gå oss så veldig bort, men alltid kjekt å finne stien.

Vi gikk feil et par ganger i starten og vi er jo like sta begge to, så neiggu om noen av oss hadde tenkt å foreslå samme vei tilbake og droppe den andre posten.
Vi fant stien på 3. forsøk og labbet lykkelig videre mot "Loftsteinen" (bilde finnes på tidligere post, oktober).
Terrenget blir faktisk veldig annerledes når alt går i hvitt. Det er lett å lure seg selv og kanskje tro at vi har gått lenger enn faktisk. Da er det lett å bli forvirret. Godt å være to da, slik at vi kan diskutere hvor vi tror vi skal gå.

For å komme tilbake til bilen tok vi en tilrettelagt sti (sånn med rekkverk, trapper, bruer osv) som gikk langs elva og Vallestadfossen. Det var ganske spennende å gå inne i granfeltet og høre fossen og elva bruse få meter fra oss.
Det er laget noen utkikkspunkt langs Fossestien og et av dem er der fossen virkelig tar av.
Litt av en naturopplevelse å stå i styggevær og bekmørke, kun med hodelykt og se på de voldsomme vannmassene brøle forbi. Det var ikke en ørens lyd. Men smilene våre talte for seg.

Noe av det flotteste med å gå tur under slike omstendigheter er at alle inntrykk blir så mye sterkere enn om det hadde vært sol og fint vær. Jeg føler meg veldig i naturen.

Bonusen er at jeg blir så innmari blid og den sporty følelsen sitter helt inne fra margen og ut!